Kontrakten bør derfor brukes aktivt av partene for å sørge for etterlevelse av egne plikter i prosjektet. En god kontrakt tar videre høyde for de konfliktsituasjoner som kan oppstå, og løser disse på en ryddig måte. Kontrakten har således også en konfliktforebyggende rolle.
Oppdragsgiver bør bestemme seg for hvilken kontrakt som ønskes brukt så tidlig i prosjektet som mulig. Ved åpen og begrenset anbudskonkurranse vil anbudet sammen med oppdragsgivers aksept av dette, utgjøre en bindende avtale. Dette innebærer at kontraktsvilkårene bør fastsettes allerede i anbudsgrunnlaget, eventuelt at det overlates til anbyder å definere disse i anbudet. Dette gjelder imidlertid ikke ved kjøp etter forhandlinger, hvor man i større utstrekning kan vente med å definere kontraktsvilkårene. Kontraktsvilkår som antas å ha vesentlig betydning for utarbeidelse av anbudene må imidlertid alltid angis i konkurransegrunnlaget.
Normalt vil det være hensiktsmessig å opplyse om kontraktsvilkårene (eventuelt hvilken standardkontrakt man vil benytte) i konkurransegrunnlaget. Dette vil gjøre det lettere for leverandøren å vurdere risikoen, og dermed kunne utforme og prise sitt tilbud på en best mulig måte. Dette vil være en fordel både for oppdragsgiver og leverandørene.
I Norge er det tre ulike avtaleporteføljer som har fått utbredelse, og som går under navnet ”standardkontrakter”. Disse avtaleporteføljene tilhører Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), Den Norske Dataforeningen (DND), og IKT-Norge. Selv om disse kontraktene går under navnet ”standardkontrakter” er de ikke ” fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder” slik at de ”som hovedregel brukes ved inngåelse av kontrakter”, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 3-11 (1). Kontraktene er med andre ord ikke obligatoriske å bruke. For statlige virksomheter følger det imidlertid av ”Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor” at Difis SSA-portefølje er anbefalt brukt der disse er egnet.